Viet Nam

Reisen vår i Vietnam startet i SAIGON, byen som i dag heter Ho Chi Minh City, oppkalt etter kommunistlederen Ho Chi Minh, men som på folkemunne fortsatt ofte kalles Saigon. Vi sjekket inn på Hotel Majestic, et nydelig hotell i gammel fransk kolonistil lokalisert i District 1 rett ved Saigon River. Vi landet akkurat tidsnok til å nyte en herlig frokost på hotellets takterrasse før vi satte i gang med å utforske byen.

Saigon er en herlig kaotisk by, med sine 9 millioner innbyggere og 5 millioner mopeder kan dette virkelig kalles en levende by. Trafikk-kaos har fått en helt ny betydning etter vårt besøk i Vietnam. Når man skal krysse veien går man rett ut i trafikken, og med målet om å nå andre siden med livet i behold skal man gå sakte, ikke stoppe opp, ikke snu og gå tilbake, og ikke springe. Dette strider mot all sunn fornuft, men fungerer utrolig nok som den beste måten å komme seg over veien på. Mopeden er et viktig fremkomstmiddel, og det er ikke uvanlig å se hele familier på 5 stk på én og samme moped, eller at mopeden er lastet langt over det man skulle tro var dens evne.

I 1859 inntok franskmennene Saigon, og styrte landet helt frem til 1954 med unntak fra noen år under andre verdenskrig da japanerne okkuperte hovedstaden i sør. Kommunistpartiet ledet av Ho Chi Minh erklærte Vietnam selvstendig i 1945, noe franskmennene ikke gikk med på, og den første indokinesiske krigen brøt ut. I 1954 måtte franskmennene si seg slått av kommunistene, og de trakk seg ut av Vietnam. I Saigon ser man mange spor etter den franske kolonitiden, og det mest typiske europeiske bygget i Saigon er den katolske Notre Damn. Saigon er en frodig og grønn by, det finnes gallerier og kunst over alt. Vietnameserne er utrolig smilende og hyggelige, og i alt kaoset hersker en herlig ro blant innbyggerne. Mange lever av å selge varene sine på gata, fra syklene sine eller fra små kurver som de bærer med seg. Men folkene oppleves ikke som innpåslitne eller masete, selv om de henvender seg til deg for å selge varene sine når man passerer. 

Man kan ikke reise til Vietnam uten å legge merke til sporene etter den grusomme Vietnamkrigen. Vi visste begge litt om denne krigen før vi reiste, men nå vet vi mye mer, og vi har brukt tid på å sette oss inn i og lære mer om historien. Et besøk på krigsmuseet gjør noe med en, og man går ut med en uggen følelse når man tenker på krigen som sluttet så sent som i 1975. Etter at Frankrike trakk seg ut fra Vietnam i 1954 ble landet offisielt delt i to, Sør-Vietnam  og Nord-Vietnam. Hovedstaden i Sør var Saigon og hovedstaden i Nord var Hanoi. Nord-Vietnam ble ledet av Ho Chi Minh, og det var da han innvaderte Sør for å samle Vietnam under ett kommunistisk styre som representerte starten på den andre indokinesiske krigen (som oftest kalt Vietnamkrigen).

Under den kalde krigen fryktet USA at kommunismen ville spre seg til hele Sørøst Asia, og innvolverte seg etter hvert sterkt på den Sør-Vietnamesiske siden i krigen. Krigen førte til at ca. 3 millioner (hvorav 2 millioner sivile) vietnamesere miset livet, 2 millioner ble skadet og 300 000 vietnamesere forsvant. Amerikanerne benyttet kjemiske våpen som Nepalm og Agent Orange for å brenne ned jungel slik at de kunne se fienden sin. Resultatet av dette er at over 1 million vietnamesere i dag lever med store brannskader, og er født med store misdannelser. Ytterlige 2 generasjoner med barn vil bli født med genfeil og misdannelser før Agent Orange er ute av genene til vietnameserne. 

Med en dyktig og pratsom privat guide dro vi til Cu Chi distriktet, ca. 2 timers kjøring fra Saigon sentrum. Her finner man 250 km med underjordiske tunneler som Viet Cong, den Nord Vietnamesiske geriljaen brukte under krigen. Alle landsbyer i området gravde sine tunneler, og de gravde seg mot neste landsby hvor tunnelene ble koblet sammen i et større tunnelsystem. Dette er et massivt nettverk med tunneler i 3 etasjer, og et komplett underjordisk samfunn hvor Viet Cong levde, spiste, laget våpen, hadde sykestuer, sovesaler og brukte til å sloss mot amerikanerne. Tunnelene er nøye konstruert med luftehull som er kamuflert på overflaten, feller, egne tunneler for å sloss, og bitte små tunneler som amerikanere ikke passet inn i, og som Viet Cong kunne bruke til å komme seg unna. 

Cu Chi tunnelene hadde vi begge hørt om før turen vår til Vietnam, men visste lite om de. Det var utrolig fasinerende å få innsikt i alle detaljene, kontstruksjonen og alt som Viet Cong gjorde for både å sloss og overleve i tunnelene. Et par tunneler er åpnet for turister, og de er utvidet 20% slik at vi skal passe inn i de. Det er ikke å komme unna at vietnameserne er mye mindre enn oss vestlige, noe som også var deres fortrinn da de sloss med kniver og skytevåpen i tunnelene. Vi valgte å gå inn; det var mørkt, trangt, klamt og utrolig varmt. Noen steder kan man gå krokbøyd, andre steder må man krype og åle seg gjennom. Kanskje ikke så praktisk å ha på seg skjørt, men det gikk nå på sett og vis det også :-) 

Etter to flotte og innholdsrike dager i Saigon, gikk reisen vår videre til MEKONG DELTA hvor det var duket for ei natt på elve cruise på den mektige og kjente Mekong elva. Mekong er nesten 5000 km lang og renner fra Tibet, gjennom Kina provinsen Yunnan, Burma, Thailand, Laos, Kamodsja og Vietnam. Dette var en herlig og stille avkobling fra den travle storbyen. 

Vi gikk ombord Mekong Eyes i Cai Be. Den vakre 39 meter lange båten er bygd i tradisjonell stil, med påmalte øyne fremme på baugen for å bringe lykke på elva. 

Mekong Eyes gled stille og rolig ned elva forbi rismarker og tett jungel. Elva er et viktig levebrød for mange, og vi fikk observere hverdagslivet på landsbygda mens vi satt ute på soldekket. Vi var også i land og fikk sett hvor viktig ris er for vietnamesere, og som den nest største riseksportøren i verden har ris en sentral plass i den vietnamesisike økonomien. Av ris lager de blant annet rispapir til vårruller, ris kjeks, ris vin og puffet ris som blir brukt til kaker og snaks. 

Ombord på båten ble vi kjent med et hyggelig par fra England, og sammen med de satt vi ute på dekk, drakk kald øl og så at himmelen ble farget rød da solen gikk ned. Tiden gikk stille og rolig for seg ombord på Mekong Eyes, ikke noe stress, ikke bråk, bare veldig behagelig. 

Båten ankret opp for natten, og grytidlig neste morgen tittet jeg ut av vinduet og så at livet allerede var i gang på elva. Folk var på vei i sine små båter for å selge og kjøpe varer på markedet. Floating Market, eller flytende marked på godt norsk, er en del av hverdagen hvor varer blir kjøpt, solgt og byttet fra små båter på elva. 

Etter et stille og rolig døgn på Mekong Delta var vi tilbake i travle Saigon hvor vi gikk på nattoget til Da Nang. Vi delte sovekupè med to hyggelige lokale damer, som begge var skreddere og snakket fryktelig dårlig engelsk. Men med litt tegnspråk, enkel engelsk og smil fikk vi utvekslet litt informasjon om hverandre. Togturen gikk veldig bra, standarden var ikke høy, men vi sov godt begge to, og koste oss på turen. 

Etter en lang togtur var det deilig å ankomme nydelige HOI AN. For en perle dette er. Hoi An betyr fredlig samlingssted, og det kunne ikke stemt bedre. Lokalisert i det midtre Vietnam mot Sørkinahavet, har Hoi An rundt 30.000 innbyggere, og gamlebyen er oppført på UNESKOs verdensarv liste. 

Vi sjekket inn på et lite resort som ligger midt mellom den gamle bykjernen og stranden, og så frem i mot å ta livet helt med ro. Her nøt vi late dager ved bassenget og på stranden, vi besøkte gamle tradisjonelle  hus og på kveldene ruslet vi langs elva og spiste nydelig mat (noe vi forøvrig gjorde på hele turen). Stemningen på kvelden nede i gamlebyen minner litt om livet i Sør-Frankrike. Små, trange gater, lykter og lys i trær og masse små restauranter og barer med bord som strekker se ut på gata så man kan sitte og kikke på livet. Så deilig!

Med innenriksfly fra Da Nang fløy vi til HANOI i nord for å tilbringe de siste dagene av ferien vår i hovedstaden. Med unntak av det intense trafikk bildet, er både Saigon og Hanoi byer som det fint går ann å ta beina fatt og gå i. Det er fortau stort sett over alt, og vi gikk nok mange mil i løpet av ferien vår. Dette er kanskje den beste måten å få sett og opplevd en storby på, og med et lite bykart er det forholdsvis lett å orientere seg. Hanoi er i grunnen ganske forskjellig fra Saigon, men begge byer har mye å by på. Man opplever fransk preg flere steder; franske kafeer, gateskilt, gatenavn, katolske katedraler og vietnameserne bruker faktisk et alfabet som er basert på Latin. I Hanoi koste vi oss med en noe kaldt å drikke på det ærverdige Sofitel, et hotell i ekte fransk kolonistil. Det eneste som mangler for å gjøre bildet helt komplett er safari-kledde menn i knebukser med rifla over skulderen. Dette hotellet er verdt et lite besøk hvis man er i Hanoi. Vi var også på Water Puppet show, dukketeater i vannet - det foregår på Vietnamesisk, selv om man ikke skjønner så mye er det en fin innføring i litt av den vietnamesiske kulturen.

Vi kunne ikke dra fra Hanoi uten et besøk på Mausoleumet. Her hviler den store Uncle Ho, som vietnameserne gjerne kaller den avdøde kommunistlederen Ho Chi Minh. Ho Chi Minh betyr den som opplyser, og selv om mannen har vært død siden 1969 har han vært gjenstand for en personkult som florerte etter hans død. Ho Chi Minh sitt eget ønske var å bli kremert, og at asken skulle graves ned på tre fjelltopper, en i hver av hovedregionene i Vietnam. Slik gikk det ikke og legemet til Ho Chi Minh ble balsamert og han ligger på utstilling i Mausoleumet i Hanoi. Ryktene sier at tre måneder hvert år blir den avdøde kommunistlederen fløyet til Russland for ny balsamering, og med tanke på han har vært død siden 1969 ser han faktisk veldig bra ut. Skal man besøke Mausoleumet må man belage seg på tålmodighet og kø. Det er kun åpent tre timer hver dag, og det er mange som gjerne vil ta en titt. Det var gjennstand for litt irritasjon når man måtte legge vesker fra seg ett sted, gå gjennom sikkerhetskontroll, legge kameraer i egne utdelte poser for så å levere disse et helt annet sted enn der man hadde satt fra seg vesken sin. En rød løper indikerte tydelig hvor man skulle gå, og de som ikke holdt seg på denne fikk klar beskjed om å komme seg tilbake på plass fra en av de mange hvitkledde sikkerhetsvaktene. Også inne i Mausoleumet gjaldt det å holde seg på den røde løperen, ikke stoppe opp og det hele var over i løpet av 45 sekund. Det var mye forarbeid for noe som ikke varte så lenge - men etter at vi kom ut var vi i grunnen begge enig i at det var verdt det, og vi var glad for at vi hadde fått tatt en kikk på denne viktige mannen. 

I løpet av våre 8 dager i Vietnam har vi sett og opplevd så utrolig mye. Vietnamesere er et fredelig og nyskjerrig folkeslag som har opplved mye urett gjennom år med kolonitid, okkupasjon og krig. Til tross for dette åpner de sine armer for oss turister, de smiler, og benytter gjerne anledningen til å prise varene sine opp, og tjene litt ekstra. Men de er ikke ondsinnet, og pruter man med et smil enes man som oftest. Vietnam har en håpløs valuta, VND (Vietnamesiske Dong) 800.000 tilsvarer ca. NOK 200,- Millionene flyr, og man mister helt begrep om hvor mye penger man bruker. Men Vietnam er fremdeles et veldig billig land og reise i, og man får mye for pengene. Vietnam er et fantastisk reismål. Dette har vi hørt fra alle vi har pratet med som har vært der før oss, og nå kan vi føye oss inn i rekken og virkelig anbefale Vietnam videre til de som ikke har vært der!

Until next time, Bon Voyage!