tirsdag 22. mai 2012

På sykkelsetet i Myanmar!

Then, a golden mystery upheaved itself on the horizon – a beautiful winking wonder that blazed in the sun, of a shape that was neither Muslim dome nor Hindu temple spire. It stood upon a green knoll. “There´s the old Shway Dagon”, said my companion… The golden dome said, “This is Burma, and it will be quite unlike any land you know about". 
-  Rudyard Kipling, Letters from the East, 1889.



Selv om Kiplings reise ble gjennomført for over 100 år siden så må vi si oss enige – Burma, som i dag heter Myanmar er virkelig spesielt, og veldig anderledes enn noe annet land vi har besøkt i Asia. Vi reiste sammen med våre gode venner Jon Inge og Lise til dette fasinerende landet.

Vår reise startet i Yangon, der vi ble ønsket velkommen på flyplassen av “Auntie Soesoe” og hennes søster. Soesoe er burmeser, og sammen med sin australske ektemann Jeff, bor hun i den tidligere hovedstaden og driver selskapet “Bike World Explores Myanmar” som tilbyr sykkelferie med guide. Vi kom i kontakt med ekteparet på mail etter at vi hadde lest om alle deres fornøyde kunder på Tripadvisor. Vi hadde skreddersydd en reiserute satt sammen basert på våre ønsker, og reisen vår inkluderte 3 fulle dager på sykkel i Myanmars arkeologiske perle Bagan, etterfulgt av 2 dager i Yangon.


Da vi ankom hjemmet til Soesoe og mannen, et sykkel-B&B, ble vi servert kald øl og fikk hilst på Jeff som kunne fortelle at han hadde bodd i Myanmar siden 1986. Det ble ingen sen første kveld på oss, da vi skulle opp kl. 04:00 neste morgen for å reise videre med innenriksfly til første del av vårt sykkel-eventyr!



Men før vi forteller mer om turen vår, vil jeg gjerne fortelle litt om landet Myanmar...

Myanmar er blant verdens fattigste land. Landets infrastruktur og industri er for det meste underutviklet og 75% av befolkningen lever av landbruk. Lønninger er utrolig lave og en lege eller lærer har en månedslønn på omtrent US$7. Gjennomsnittlig levealder er ca 60 år, men omtrent halvparten av befolkningen er under 20 år. På listen til WHO er Myanmar på jumboplass. Bare 3 % av nasjonalbudsjettet blir brukt på helse, mens nesten 50% går til våpen. Opiumsproduksjonen er derimot den nest høyeste i verden og på listen over verdens mest korrupte land er Myanmar nummer fire.

Målt i areal er landet det største i sør-øst Asia, neste tre ganger så stort som UK. Siste folketelling ble gjennomført i 1983, men estimert innbyggertall ligger på mellom 50 og 55 millioner. Landet har 135 offisielle etniske grupper med over 100 språk og dialekter. Siden 1962 har landet vært styrt av et militærdiktatur, og i regionene langs den østlige grensen mot Thailand og Kina pågår det fortsatt borgerkrig mellom diktaturstyret og minoritetsgruppene som ønsker uavhengighet.

For mange er nok navnet Burma mer kjent enn Myanmar. Burma var det engelskmennene som døpte landet til når de var koloniherrer - og det er et navn som ennå benyttes, særlig i utlandet. I 1989 ble det offisielle navnet endret fra Burma til Myanmar av militærdiktaturet, og dette er nok en av grunnene til at folk enda foretrekker å bruke Burma. Men Myanmar består av mange regioner og etniske grupper, bare deler av befolkningen kan kalles burmesere. Så da navneendringen til Myanmar ble gjort, var dette blant annet for å inkludere alle provinser og etniske grupper.

Før vi reiste hadde vi lest noe om landet, og nettopp sett filmen ”The Lady” om Nobel-fredsprisvinner Aung San Suu Kyi. Vi var likevel utrolig spente på hva vi kom til å oppleve.

Tidlig fredag morgen ble kjørt til flyplassen i en liten lastebil med syklene i bagasjen. En liten time senere landet vi i vakre Bagan som tilhører den delen av landet som kalles ”den tørre sonen”. Her regner det nemlig mye mindre enn i resten av landet.



På flyplassen stod Maung Maung Than og tok i mot oss, vår guide de neste tre dagene. En superhyggelig burmeser som bor i Bagan med familien sin. Alltid smilende, snakker veldig godt engelsk og utrolig utholden og seig på sykkelsetet i 43 varmegrader! Han samarbeider med Bike World Explores Myanmar, og er guiden Soesoe og Jeff benytter seg av i Bagan.

Den som vil utforske den arkeologiske sone, må betale US$10 til myndighetene allerede på flyplassen – og dette gjaldt jo så absolutt oss! Vi var kommet her for å oppleve Bagans kjente slettelandskap med tusenvis av hellige pagoder og templer. Bagan hadde sin storhetshetstid for ca 800 år siden og da fantes det over 13 000 hellige bygninger på denne sletten. Nå gjenstår ”bare” ca 2200 stk, men det var ikke desto mindre imponerende, og nok for oss nordboere å velge mellom…Ved siden av Angkor Wat i Kambodsja blir Bagan fortsatt ansett som et av de viktigste arkeologiske og kulturelle skattene i sør-øst Asia. Men i motsetning til Angkor Wat i Kambodsja hvor de lokale får utenlandsk eksperthjelp fra blant annet UNESCO så tillatter ikke diktaturet i Myanmar dette og UNESCO har svart med å ikke inkludere Bagan å deres verdensarvliste.

Etter å ha skiftet til sykkel-outfit (oh yeah...) på hotellet satt vi oss på sykkelsetene og tråkket i vei på rekke og rad etter Maung Maung Than ut i den steikende foremiddagsvarmen. På et av de første stoppene fikk vi anledning å klatre opp stupbratte trapper til toppen av en pagode. Her kunne vi ta inn alle nye inntrykk, og la øynen hvile på det fantastiske slettelandskapet som åpnebarte seg foran oss!


Manuelt arbeid får en helt ny betydning når man reiser i Mynamar. På enkelte områder er det som å skru tiden tilbake 50 år. Det fikk vi oppleve på nettopp denne pagodaen, hvor det drives restaureringsarbeid. Med hjelp av rå håndkraft blir sement blandet (av ei dame) og transportert opp til toppen i ei lita bøtte. For å få bøtta til toppen drar tre damer i en talje mens mennene  røyker og venter på at bøtta skal komme på toppen for å tømme den og sende den ned igjen…Og slik holder de på i 43gr varme - dagen lang.






























I Bagan finnes ingen moderne bygninger. I 1990 bestemte militærregimet at nesten alle innbyggerne skulle flytte 4 kilometer bort fra det historiske slettelandskapet og etablere ”Nye Bagan”. Tvangsflyttingen av innbyggerne skjedde for å gjøre slettelandskapet mer attraktivt for turistene som da ville ha en åpen utsikt over alle pagodene uten å måtte se innbyggerne og slummen de levde i samtidig.

Etter vår første dag på sykkel i vakre og varme Bagan pakket vi syklene sammen i minibussen vår (som heldigvis hadde air-con!), og vi var på vei til neste stoppested på ferden vår - nemlig MOUNT POPA.






























Dette hellige stedet skiller seg fra andre helligdommer, først og fremst fordi det ligger på en fjelltopp i et ellers så flatt landskap. Og der man står på bakken og kikker opp ligner det litt mer på et slott i et prinsesse-eventyr enn det gjør et tempel. Men sannelig er det et tempel! Guiden vår spør om vi vil opp og se... vil vi det? SELVFØLGELIG vil vi det! 800 trappetrinn er vel ingenting for oss som besteg Mt. Kinabalu i fjor! En større utfording derimot, iallefall for Camilla, var alle apekattene... Men med litt sikk sakk gåing og et intenst krampetak i armen til Fredrik så kom vi oss alle helskinnet både opp og ned uten å få en apekatt bitende seg fast i nakken...

Mt. Popa er spesielt for de som ønsker å be. Men her er det ikke bare Buddha som tilbes, åndedyrkelse er stort i Myanmar, og særlig her på Mt.Popa. På toppen av fjellet bor 37 av Myanmars fremste ånder som alle skal ha levd på jorden tidligere, men har dødd en unaturlig død. Ved å stelle godt med dem kan man selv unngå uhell, død og sykdom.

Hele året valfarter folk innenlands for å tilbe åndene parallelt med å praktisere buddhismen. Men på samme måte som i Kambodsja, Thailand og Vietnam praktiseres læren side om side med den enda eldre åndedyrkelsen. Opposisjonsleder Aung San Suu Kyi har forklarte fenomenet på følgende måte:
"I buddhismen finnes ingen guder som vi kan be om tjenester eller hjelp. Skjebnen vår avgjøres helt og holdent av våre egne handlinger. Selv om folk flest aksepterer dette som sant, finner de det vanskelig å motstå trangen til å stole på overnaturlige krefter, særlig i harde tider". Og kanskje er dette nettopp grunnen til at åndedyrkelsen står så sterkt i dette landet - i Myanmar er det lenge siden majoriteten av folket ikke har hatt annet enn harde tider...

Vel nede igjen fra fjellet, svette, skitne og slitne... mon tro det var deilig å sjekke inn på hotellet, ta en dusj, late seg ved bassenget, få massasje, nyte den fine utsikten, spise god mat og drikket et godt glass vin. VEL FORTJENT!






























Vi våknet til sol og blå himmel på dag to av sykkelferien vår. Etter en god frokost var vi igjen klar til å sette oss på sykkelsete! Asfalt er oppskrytt, for denne dagen syklet vi stort sett bare i sand. Fra landsby til landsby i myk, fluffy og steikende varm sand... At Bagan kalles en tørr sone var jammen ikke vanskelig å forstå. Sykkelferie i Myanmar i hetesesongen bør man ikke velge om man ikke liker å være varm og svett - for man er begge deler, hele tiden.






























MEN - til tross for at det var tungt å sykle denne dagen, var det en utrolig opplevelse! Vi syklet gjennom mange små landsbyer og kom tettere inn på lokalbefolkningen enn vi noen gang tidligere har vært. Folk sprang ut av husene sine for å se disse merkelige hvite skapningene som kommer trillende, alle smiler hele tiden, hilser oss høflig og ler og peker på oss. Vi fikk truffet en lokal bonde som produserer palmesukker og palmewhiskey, og sett hvordan de lager murstein for hånd.

Hest og kjerre er vanlig fremkomstmiddel og vannbøffelen brukes til å pløye åkrene istedet for traktor....Maskiner er nesten totalt fraværende og det er tydelig at utviklingen har stått bom stille i en årrekke i dette samfunnet som har vært mer eller mindre avskåret fra omverden.






























Aldri før har jeg opplevd så mange smilende ansikt som det vi gjorde de dagene vi syklet i Bagan....

Solnedgangene i Bagan er noe for seg selv. "Every photographers dream" som Soesoe sier. Og jeg må vel si meg enig i det. Vi sjekket inn på Amazing Bagan Resort og så solen gå fra å være gul, til oransj og til rød før den sank ned blant tusenvis av pagodaer fra takterrassen på hotellet. Et vakkert syn!






























Til tross for høy solfaktor ble jeg rett og slett ganske så solbrent på skuldrene (as you can see)... så da var det ingenting annet å gjøre enn å ta på seg t-skjorte istedet for singlet den siste sykkeldagen. Og det var varmt det... Vi skulle reise med ettermiddagsflyet tilbake til Yangon, så vi fikk flere fine timer på sykkel før vi måtte pakke sammen og forlate Bagan. Vi syklet innom makedsområdet i byen, og vi fikk også sett den nesten 1000 år gamle pagodaen, Shwezigon. Dekket i gull-blader gjorde det nesten vondt i øynene, så mye skinner det...






























Sykkelferie var nytt for oss alle fire, men alle sammen var kjempefornøyd med den opplevelsen vi hadde! For en flott måte å se et nytt land på, møte nye mennesker og oppleve en ny kultur på. Jeg tror ikke det blir siste gang noen av oss setter oss på en sykkel når det er ferietid.... Dessuten var det en bragd for oss alle å legge bak oss 70km på tildels elendige stier i den varmen. Godt jobbet!!






























På samme fly som oss fra Bagan til Yangon traff vi ingen ringere enn Kjell Magne Bondevik! Tidligere statsminister og nå leder for Oslosenteret. Det å møte Bondvik i Myanmar er slettes ingen selvfølge, for han har vært svartelistet fra landet i åresvis. Vi slo av en prat med ham og reisefølge hans, og fikk vite at de hadde hatt møte med statsministeren og flere andre ministre, og videre på agendaen deres var møte med  Aung San Suu Kyi. Det var jammen en positiv overraskelse!

Å være norsk i Myanmar er ikke helt som å være fra en hvilken som helst nasjonalitet. Når folk spurte hvor vi var i fra, og vi svarte Norge, nikket de, smilte og sa "very good country". Og det er ikke helt uten grunn at mange burmesere har et forhold til Norge. For 21 år siden ble Aung San Suu Kyi tildelt Nobels-fredspris. Den gang satt hun i husarrest i hjemmet sitt i Yangon, og kunne ikke reise til Oslo for å motta prisen. Nå i år reiser hun til Norge, og dette er den første utelandsturen hun tar siden 1988, og 16 juni skal hun holde sin Nobel-takketale i Olso - 21 år etter at hun fikk den.

Det er ikke mer enn et halvt år tid siden det ble lov å si navnet til Aung San Suu Kyi høyt, ha bilder av henne og snakke med henne. Nå florerer bilder av henne sammen med de røde flagget til partiet hennes flere steder i bybildet i Yangon og andre steder i landet. På t-skjorter, bilder, magneter, klistermerker - hun er det hotteste navnet i Myanmar - i alle fall i de fleste kretser.. Og med god grunn. Myanmar har vært styrt med et jerngrep av militærjuntaen i mange tiår, og nå endelig er det kommet et tegn på en åpning for oposisjonspartiet National League for Democracy (NLD) med Aung San Suu Kyi i spissen som nå er blitt en del av Nasjonalforsamlingen. For første gang på veldig lenge er det håp for at dette folket skal få en bedre hverdag....






























Når man rusler rundt i gatene i Yangon tar det ikke lang tid før man skjønner at man er i en by og i et land som ligger utviklingsmessig langt bak resten av verden. Og selv om man ser en positiv utvikling, diskuterer man definitivt ikke politikk høyt. Myanmar kan foreløpig ikke by på GSM dekning, så alle våre mobiltelefoner var helt ubrukelige på denne turen, en nokså uvant situasjon å være i. Situasjonen for mange lokale er at de ikke har telefon, så overalt på bygd og i by finnes de merkeligste "telefonsentraler".



På vår første kveld i den gamle hovedstaden Yangon tok Soesoe oss med rundt i de trange gatene i sentrum, og vi fikk oppleve folkemylderet og stemningen i byen på nært hold.






























Vi hadde én full dag i Yangon, og øverst på "to do" lista var å se SHWEDAGON. Denne pagodaen er dekket med 60 tonn gull, og i toppen glitrer over 7000 diamanter. Man kan jo ikke bli noe annet enn imponert over en slik helligdom...! Ellers ruslet vi rundt og tok inn over oss alle inntrykkene som denne byen har å by på.

For oss er dette første gang vi reiser til et land hvor det knapt er andre hvite enn vårt eget reisefølge. Vi har aldri før følt at vi skiller oss ut så mye som vi gjorde på denne turen. Samtidig føler vi oss priviligert som har fått muligheten til å oppleve Myanmar før turistene inntar landet for fullt.... Et smil er ikke vanskelig å få gjengjeldt i Myanmar. Ååå som de smiler, hilser og smiler enda litt til.































Myanmars kamp for frihet og demokrati har mange ansikt, og blir utkjempet på mange ulike nivå og arenaer. Det finnes undergrunnsgrupper som distribuerer plakater og annen politisk propaganda, mens væpnet motstand utkjempes i provinsene av de revolusjonære etniske gruppene som bruker geriljataktikk for å angripe diktaturets soldater, samtidig som de beskytter innbyggerne i landsbyene nær grensen. På internasjonalt nivå er forsøk blitt gjort for å påtvinge økonomiske sanksjoner på militærjuntaen, og det kan endelig se ut til at ting begynner å bevege seg i riktig retning.

Vårt håp er at dette landet vil klare seg godt i fremtiden, at endring vil komme deres vei snart, at de over 2000 politiske fangene som sitter fenglset innenlands - samt alle de tusenvis av politiske flyktningene som er rundt om i verden, blant annet i Norge, kan få reise tilbake til hjemlandet sitt...

Lykke til for den som måtte ønske å planlegge tur!

Hilsen Camilla & Fredrik

1 kommentar:

  1. For en flott og spennende reise! Hørtes kjempegøy ut!
    Lykke til hjemme i Stavanger til dere begge:)

    SvarSlett