One night in Bangkok

Hadde noen fortalt meg for et halvt år siden at jeg skulle på helgetur til Bangkok for å treffe igjen min beste venninne, så hadde jeg nok vurdert det som ganske så usannsynlig. Men slik gikk det til, lørdags morgen satte vi oss på et fly, og klokken 08.00 landet vi i Bangkok, akkurat tidsnok til å sette oss ned og spise frokost.

Fredrik og jeg hadde noen timer på formiddagen før Lisa og Trond landet i Bangkok, og denne tiden brukte vi flittig på å være turister! Jeg hadde aldri vært i Bangkok tidligere, og dette var i grunnen mitt første møte med en annen Asiatisk storby utenom Sinagpore. Og ved første øyekast var det ikke mye i Bangkok som minnet om livet i Singapore. Denne byen er stor, det er masse folk, fattig og rik bor side ved side, det finnes millioner av biler, det er kaotisk og støvete. Det finnes et hav av turistfeller man kan gå i, og det starter allerede når man skal finne en taxi fra flyplassen til hotellet. I Thailand pruter man, enten man er på marked, skal kjøre tuk tuk eller besøke skredderen. Taxi sjåførene ønsker å forhandle pris før kjøreturen, og da riskikerer man å betale mange, mange, mange ganger mer enn hvis de kjører på takstameter. Så her gjelder det bare å være sta, snu ryggen til og velge en annen taxi hvis de ikke vil kjøre på takstameter. Taxi sjåførene er også mer enn villige til å være privat guide, og man kan betale per time for å bli kjørt rundt fra attraksjon til attraksjon. Ettersom vi skulle treffe Lisa og Trond takket vi høflig nei, opp til flere ganger, da taxi sjåføren spurte oss om slike "ekstratjenester". Men det skal de ha, de er høflige i sin tilnærming til turister. De tar ikke alltid et nei for et nei, men man kommer som regel i mål med litt tålmodighet.

Vi brukte våre første timer i Bangkok i en tuk tuk som loset oss rundt i små sidegater, innom templer, skreddere og gullsmeder. Uten å ha vært der før, fikk jeg en sterk fornemmelse av at ruta var godt innarbeidet, og sjåføren sine preferanser til ekstra stoppesteder dukket plutselig opp underveis og kunne innimellom virke viktigere enn våre :-) Men det var en artig opplevelse, og med luft i håret var det kjekt å ha sett litt av Bangkok på denne måten.

Det var kun én ting vi hadde bestemt oss for at vi ønsket å se før våre venner landet på ettermiddagen, og det var Grand Palace. Og navnet var vel fortjent, for dette var grand. Et enormt palass, drøye 250 år gammelt, var dette en labyrint av mosaikk kledde bygninger, malerier, statuer og hager. Det var strenge retningslinjer for antrekk, men man fikk låne skjorte og bukse gratis mot et depositum, så det var ikke noe problem. Her flyr timene fort, området er stort, og man blir så imponert over dimensjonene og detaljene som er lagt i disse byggverkene.

Så endelig var det tid for å møte våre gode venner fra Flekkefjord. Det er to måneder siden vi reiste fra Norge, og det var herlig å treffe Lisa og Trond igjen. Med unntak av at vi faktisk var i Bangkok var det akkurat som i gamle dager :-) Vi satte oss på det første og beste gatehjørnet med en Chang, lokal Thai øl, og riktig nøt livet og hverandres selskap!

Lisa og Trond er godt bereist i Bangkok, så resten av kvelden ble gjennomført basert på deres gode erfaringer og preferanser fra tidligere turer. Vi tok elvetaxi fra hotellet til området rundt Kao San Road, en kjent gate med yrende liv, musikk, salgsboder, mat, barer og en søt lukt av shisha røyk. Herlig! Vi spiste på en sjarmerende takterrasse og drakk iskald Chang. Kvelden avsluttet vi med en tynn pannekake, fylt med banan og sjokolade, kjøpt fra en gatebod. Innholdsmessig var nok ikke dette akkurat sunt, men en utrolig deilig avslutning på en perfekt kveld!

Man har ikke vært på et skikkelig marked før man har opplevd Chatuchak i Bangkok, med sine 142.000m2 med boder, er dette det største markedet jeg noensinne har vært på! Det lønner seg å komme dit forholdsvis tidlig, for jo lenger ut på dagen det går, jo travlere blir det. Det er utrolig stort, og jeg tror vi bare fikk dekket en brøkdel, uten at jeg kan si jeg har en oversikt over hva vi fikk med oss eller ikke. Her fylles handleposene raskt, og til en veldig rimelig pris. Her finnes alt fra kunst, klær, sko, vesker, levende dyr, mat, møbler og interiør ting. DHL express har en egen bod, og her kan man shippe det man har kjøpt direkte til Norge, eller andre deler av verden, hvis man ønsker det!

Helgen gikk fort, men jammen fikk vi gjort mye på drøye to dager. Det var fantastisk å treffe igjen gode venner, og turen ga mersmak til å bli bedre kjent med Bangkok ved en senere anledning. Dette er en kaotisk by med masse kontraster, nydelig mat, det er billig og opplevelsene er mange for den som ønsker å utforske.

Bon Voyage!

Dåp av West Jaya

Singapore er kjent for sin travle havn og sine kvalitetsverft. Containerkraner, borerigger og ulike typer skip er sentrale elementer i, og utenfor bykjernen. Da vi ankom Keppel Fels verftet lørdag morgen, var det én rigg som skilte seg ut fra alle de andre; West Jaya. Den nyeste riggen i Seadrill-flåten var klar for dåp, og West Jaya var overdådig pyntet for anledningen med flagg og bannere, og jeg må si - overraskende fin til en borerigg å være!

Som i de fleste dåper var det både taler og fotografering, overrekkelse av gaver, dress-kledde menn og pyntede damer. Det var en fin seremoni, og det var mye stolthet og ære når verftet overleverte riggen til eieren; Seadrill. Solen valgte å være tilstedet denne morgenen, noe som gjorde denne flotte opplevelsen til en meget varm fornøyelse.

Fredrik reiser offshore på rigger her i Asia, så å gå ombord på West Jaya var ingen ny opplevelse for ham. Men for meg derimot var dette en helt ny opplevelse, og det var igrunnen ganske stas! Utstyrt med hvit hjelm og hvite bomullshansker, var jeg takknemlig for at det stod i invitasjonen at kvinner var anbefalt å ha på seg bukse og flate sko. Å gå over broa fra land til riggen, opp bratte trapper og med vinden som rusket i håret, var ikke dette stedet for verken skjørt eller høye hæler.

West Jaya var både ren og pen, og med et enormt fokus på sikkerhet ble vi eskortert og vist rundt på riggen. For meg som aldri har vært ombord på en rigg var det mye nytt og spennende, men mest overraskende var nok helikopterdekket - det var så enormt mye større enn det jeg hadde forestilt meg. Dette var kjekt å være med på, og i god Singaporiansk stil ble dåpen avsluttet med masse deilig mat!

The Banana Leaf Apolo

54-58 Race Course Road in Little India

Mitt første MAT innlegg på bloggen var fra Tanjong Beach Club; stilig, hipt og chic med cillout musikk på høytaleren, sexy doble solsenger, damer i bikini og høye hæler og mojitoer i massevis. Men man skal ikke mer enn 15 min i taxi, så føles det som man er i en helt annen verden, eller faktisk, her i Sinagpore er det mulig å føle man er i mange forskjellige verdner i løpet av samme dag - men i dag var det Little India jeg var i.

Sammen med to kjekke damer jeg har truffet her i Singapore; Annika og Trine la vi på vei til Little India med to mål for dagen, se på Sari´er og spise på The Banana Leaf. Sari er noe av det som gjør Little India (sikkert landet India også) til et fyrverkeri av farger; den tradisjonelle klesdrakten bæres av kvinner, og de er så vakre! Rosa, turkis, lilla, blå, perler og paljetter, gull og sølv, skjørt, kjoler og sjal - nydelig så langt øyet kan se. Men det er ikke bare vakre farger som gjør at man tiltrekkes Little India, for ønsker man god Indisk mat, så finner man det garantert her.

The Banana Leaf  hørte jeg om for første gang i Stavanger, dagen før jeg skulle flytte til Singapore fra ei Indisk/Singaporiansk dame. Etter at vi flyttet ned hit har akkurat denne restauranten blitt nevnt gang på gang med ingenting annet enn varme anbefalinger. Og vel anbefalt var det!

Vi kom inn i et ikke akkurat kjempekoselig lokale, litt skeptiske var vi ved første øyekast, men det var masse folk - og det er alltid et godt tegn. Vi satte oss midt på et langbord omringet av andre lunsj gjester, og fikk utdelt hvert vårt bananblad (banana leaf), som skulle fungere som tallerken. Nettopp dette er et av kjennemerkene til denne restauranten, at all mat serveres på store banan blader.

Med tradisjonell mat både fra Nord- og Sør India var det masse godt å velge mellom, og selvfølgelig Naan brød i mange varianter. Etter at jeg flyttet ned hit har "sharing platter" fått en helt ny betydning - nesten uansett hvor vi er bestiller vi flere retter, setter de midt på bordet og deler. Sånn får man smakt så mye mer enn bare én ting, og det passer meg utmerket! Det gjorde vi også i dag, og valgene våre falt på Prawn Kadhai, Mutton Tikka Masala, Butter Chicken, ris og forskjellige naan brød.

Det var en nydelig lunsj vi hadde i dag på The Banana Leaf Apolo, det var en fin opplevelse, og jeg anbelfaler et besøk på denne restauranten når man er i Little India. Mmmmmm!!

Mmmmmmat!

Siden vi kom til Sinagpore er det én ting vi har gjort mer enn alt annet, og det er å spise. Denne byen er et eldorado for alle som elsker mat - og det gjør jeg :-) Her finnes det mat over alt, i alle tenkelige varianter, og når man går langs gatene kjenner man alltid lukten av mat. Å spise ute i Sinagpore er ofte billigere enn å kjøpe inn matvarer og lage middag hjemme. Så vi spiser mye ute, men det skal sies at det er også utrolig deilig de gangene vi lager middag her i leiligheten på vår nye gass komfyr (og da går det fort å lage mat gitt!).

Ettersom jeg liker mat, og det er mye mat her i Singapore tenkte jeg at det ville være ypperlig med en etikett her på bloggen som handlet om mat. Så her vil det komme små innlegg innimellom som rett og slett handler om mat og spisesteder som jeg kommer over. Nå har jeg ingen planer om å være noe mat-anmelder, og jeg har kun tenkt å blogge om de spisestedene jeg liker - så dette blir et lite kartotek over mine anbefalte restauranter i Sinagpore.

Bon Appétit!

TANJONG BEACH CLUB, 120 Tanjong Beach Walk, Sentosa

I går tilbragte vi hele dagen på stranda på Sentosa, ei lita øy sør for Singapore som det er broforbindelse til. Litt øst på øya ligger Tanjong beach, ei ganske stille og rolig strand sammenlignet med de som ligger på vest siden, og her ligger Tanjong Beach Club. Et gjennomført sted med chill-out musikk, et lite basseng, flotte store dobble solsenger, mojitoer og god mat.

Det er mulig å få både mat og drikke servert på stranden ved solsengene, men Tanjong Beach Club har et fint serveringsområde ute, så der valgte vi å spise brunch. Det var en fin meny med litt forskjellige utvalg av frokost retter, salater og supper, småretter til litt større middagsretter - igrunnen noe for enhver smak. Vi endte opp med hjemmelaget burger og mexican breakfast som bestod av quesadillas med egg, kylling, mais og hjemmelgaet salsa, guacamole og rømme. Mmmmmm det var godt! En Tiger og et glass Sauvignon Blanc var prikken over i´en. Det gjorde absolutt ikke noe at Tanjong Beach Club var den eneste restauranten innen rekkevidde, det var både god mat og god service!

Orkidé plukking med tirsdagsforum

En helt vanlig tirsdag i Singapore, er ikke som vanlige tirsdager hjemme i Stavanger. I dag har jeg vært på en orkidé plantasje sammen med Tirsdagsforum på Sjømannskirka, og plukket en nydelig bukett med orkidéer. Den står nå på det runde spisebordet, og ser riktig så innbydende ut.

For buketten jeg plukket betalte jeg S$9, tilsvarende ca 45,- norske kroner

Tur til Baan Chivit Mai, et barnehjem i Chiang Rai i Nord Thailand...

Jeg er nå kommet hjem fra min første reise til Thailand. Jeg tror nok kanskje at mitt første møte, og de inntrykkene jeg sitter igjen med etter turen er helt anerledes enn det mange gjør etter en 2 ukers ferie på ei hvit sand strand på en av Thailands mange øyer. Og slik skal det være - jeg har enda til gode å oppleve hvite strender i Thailand, men det kommer nok. Kanskje dette innlegget også kan gi litt kunnskap om den andre siden av Thailand, den vi vanligvis ikke oppsøker når vi er på ferie, og den vi vanligvis ikke prater om...

Sammen med Sjømannskirka her i Singapore var vi 23 damer som satte oss på et fly og reiste til Chiang Rai som ligger helt nord i Thailand. I bagasjen hadde vi klær, leker og penger til Baan Chivit Mai stiftelsen. Denne reisen gjøres årlig av kirken, og bidraget både i form av klær og penger er en viktig støtte for barnehjemmet.

Det hele startet i 1989 med ei driftig svensk kvinne som heter Eva Olofsen som delte ut ris til gatebarn i slummen i Bangkok. Slik startet det, med en bolle ris. Bidrag fra Sverige hjalp Eva til å kjøpe et hus midt i slummen, og det var starten på Baan Chivit Mai - Hjem for nytt liv. Sommeren i 2004 forsvant mer enn 4000 barn fra fjell-landsbyene rundt Chiang Rai. Barn ble kidnappet eller solgt av sine foreldre i tro om at de skulle få jobb og utdanning, men havnet istedet i sexindustrien i Bangkok. Mange foreldre visste nok hva som ville skje med sine barn, en sjebne mange av mødre selv hadde opplevd da de var barn. Dette fikk Eva til å vende mot Chiang Rai, der leide hun et lite trehus, og i 1994 var arbeidet i gang i nord.

I 2005 kom etterfølgerne til Eva; Madeleine og Inge Ekelyck fra Sverige. De bor i Sverige hvor de har jobb og barn, og alt de gjør for Baan Chivit Mai stiftelsen er på fritiden. Når de er i Sverige bruker de mye av tiden på å samle inn penger til barnehjemmet, de reiser til Thailand ca 3 ganger i året og er på plass sammen med barna. Madeleine og Inge kommer alltid til Thailand når Sjømannskirken har sin årlige tur, og det var helt utrolig å få treffe de og høre det det hadde å fortelle om Baan Chivit Mai og arbeidet de gjør.

I dag består Baan Chivit Mai stiftelsen av 3 barnehjem i Chiang Rai området, og det første barnehjemmet Eva startet i Bangkok. Barnehjemmet i Bangkok går så bra at dette skal fases ut av stiftelsen og stå på egne ben. Alle barna på barnehjemmene i Chiang Rai er fra fattige stammefolk. Tilbake på 90-tallet hadde ikke stammefolket noen rettigheter, og var helt satt til side i det Thailandske samfunnet. I dag er det rundt 120 barn på de 3 hjemmene i nord. Mange av barna er foreldreløse, men mange er der fordi fedrene ønsker å selge de, så mødrene rømmer fra sine hjem og overlater barna til Baan Chivit Mai. Mange av barna har opplevd vold og voldtekt, de er innesluttet når de kommer, men åpner seg opp etter hvert når de føler trygghet både fra personalet, men også fra de andre barna.

Eden er et hus på barnehjemmet for de barna som er smittet av hiv og aids. De sosialiseres, spiser, leker og går på skole sammen med alle de andre barna, men har sitt eget hus for å skjerme de mot sykdommer og infeksjoner. Her får de medisiner 2 ganger til dagen, og husmoren på Eden er selv hiv smittet. Thailand bidrar med legeundersøkelse for de hiv smittede, men ikke med medisiner, så innsamling av penger til dette formålet er en viktig del av Inge og Madeleine sitt arbeid.

Vi landet på ettermiddagen i Chiang Rai, og kjørte rett til Baan Chivit Mai for å hilse på barna. Da bussen kom inn på gårdsplassen kunne vi se et 40- talls forventingsfulle barn som vinket og ventet på at vi skulle komme ut. En så stor glede som de barna utstrålte da vi kom av bussen hadde jeg ikke forventet, og jeg hadde knapt rukket å få fast feste under bena da jeg kjente ei lita barnehånd finne mi hånd. Og sånn ble det oss to, hånd i hånd i løpet av den tiden vi tilbragte på Baan Chivit Mai.

Vi var i Chiang Rai i drøye tre dager, men med ett tett program som bød på massevis av utrolige opplevelser. Hver morgen satt vi klar i bussen kl. 08:00, og programmet var tettpakket helt til middags tid på kvelden. Vi tilbragte mye tid på barnehjemmene, men fikk også se og oppleve mye av det Chiang Rai regionen har å by på.

En av morgenene var vi på Hua Doi barneskole hvor flere av barna fra Baat Chivit Mai går. Hver morgen stiller alle barna, små som store seg opp ute på fotballbanen, synger nasjonalsangen og det Thailandske flagget heises før skoledagen begynner. I Thailand er skole tilnærmet gratis, og det legges stor vekt på at barn skal få en utdannelse.

Thailand har mange sjebner blant sine stammer og folkeslag, og dette fikk vi kjenne mer på kroppen da vi besøkte en Long Neck Village. De kom som flyktninger over grensen fra Burma og har bosatt seg i Thailand, de er fattige, og i dag lever de av håndverk og at turister kommer til landsbyene for å se, ta bilder, og kanskje kjøpe et armbånd eller et sjal. De fleste av oss har enten sett bilder, hørt om eller sett en dokumentar på tv av stammene som fester ringer rundt halsen til kvinnene. Ettersom kvinnene blir eldre får de flere og flere ringer, halsen blir lengre og til slutt blir disse kvinnene avhengig av ringene sine. De starter denne skikken allerede på barna, og når kvinnene er kommet til midten av 20-årene er skjelettet og musklaturen i nakken så svekket at de vil aldri kunne leve uten ringene rundt halsen. Det var med litt bittersøt følelse vi opplevde dette - denne tradisjonen holdes mye i live nå på grunn av turisme, men dette er også en av grunnene til at disse kvinnene er langt vekke fra bordell og prostitusjon i Bangkok.

Nord Thailand grenser til Laos og Burma, og vi var midt i den gyldne triangel hvor all opiums traffikken mellom disse landene foregår. Thailand har i likhet med Singapore dødsstraff for smugling av narkotika, og mange av bøndene har fått utdelt kaffeplanter slik at de skal kunne livnære seg av noe annet enn opium. Vi besøkte en kaffeplantasje, var over grensen til Laos og stod på Thailands nordligste punkt og så over grensen til Burma.

Alle som har vært i Thailand eller andre land i Asia vet at det finnes tempel på nesten hvert gatehjørnet - vi besøkte White Tepmle, og det er noe av det vakreste, og ulikt fra alle andre tempel jeg har sett. Alt skinner i hvitt, og med mosaikk i speil har kunstneren Ajarn Chalermchai Kositpipat skapt et fantastisk byggvek, et virkelig smykke for øyet. Han ønsket å bygge det vakreste tempelet i verden, og vise den moderne buddismen. Tempelet skildrer 3 faser i livet; helvete, hverdagen og himmelen. Til og med fiskene som svømte rundt i en liten dam var hvite, alle med unntak av én som var svart. Jeg har ikke sett alle templer i verden, men jeg er nokså sikker på at dette er blant de vakreste. Jeg kan anbefale alle som på ett eller annet tidspunkt skal til Nord Thailand om å bruke litt tid på akkuratt dette tempelet.

For første gang i mitt liv har jeg også ridd på elefanter, det var med skrekkblandet fryd, og jammen er de ganske store når man sitter der oppe på ryggen. Men vi fant oss en ganske liten elefant, Trine og jeg, og hadde en flott time på elefantryggen, gjennom landsbyen, ut i vannet, ja det var i det hele tatt en veldig fredfull og fin opplevlse :-)

Selv om vi bare var i Chiang Rai i 3 dager føler jeg at vi fikk oppleve veldig mye, og etter turen satt jeg igjen med masse inntrykk, og det var mye som skulle fordøyes når jeg kom tilbake til Singapore. Thailand er et vakkert land, med flott natur og et utrolig gjestefritt folk. Det var trist å høre alle historiene om hva som skjer med barn ute på landsbygda, samtidig var det godt å besøke Baan Chivit Mai og se hvor godt det kan gå for noen av disse barna. Man ser at det nytter, selv om det er en dråpe i havet er Baan Chivit Mai redningen for disse 120 barna. Det er forskjellen mellom å havne som barneprostituert i Bangkok, og det å faktisk ha muligheten til å få seg en utdanning, og senere en skikkelig jobb. Denne turen har gitt meg både tårer, latter, glede, og tid for litt refleksjon, og jeg håper at dette ikke er siste gang jeg besøker Chiang Rai og Baan Chivit Mai. For de som ønsker å vite mer om Baan Chivit Mai Stiftelsen, kan dere besøke hjemmesiden deres; www.baanchivitmai.se